Historisk fjelltur

Med Erling Bøhle som vegviser og historieformidler var Melhus historielag i Vassfjellet med Øyavollen som utgangspunkt. Til tross for litt dårlig turvær med gråvær og litt regn, kom det 27 personer og ble med på en svært interessant runde til Flåløkken gruver.

På vei til gruvene gikk turen forbi mange tjurrumiler som det er tydelige spor etter den dag i dag. Dette er miler som ble lagt direkte i myra på en såkalt flåkkå. Navnet Flåkkåmyra like øst for Øyavollen forteller om tjurrubrenninga i Kvålsmarka.

Hvor gamle disse tjurrumilene er vites ikke, men mange er helt gjengrodd, og noen er åpne som en vassdam. At det har vært brent betydelige mengder av dette nyttige produktet på myrene gjennom flere hundre år, fikk turgåerne sett med egne øyne.

Det var bare noen få av forsamlingen som hadde vært ved Flåløkken gruver før, og alle som ikke hadde sett sporene etter gruvedriften tidligere ble overrasket over de store slagghaugene og gruvegangene. Det var riktig nok ingen som gikk inn i gruvegangene, da dette anses for å være for risikabelt, og det var også best å passe seg for ”synker” som er fylt med vatn, og bratte skrenter ved inngangen til gruvegangene.

I offentlig statistikk ble gruvene omtalt første gang i 1898. Da var det Norsk-Belgisk Minekompani som drev, og det var 14 mann i arbeid. Året etter var det åtte til ni mann, og dette året ble det drevet ut 55 tonn koppermalm og 80 tonn kopperholdig kis, men så ebbet drifta ut. I 1915 ble det igjen satt i gang drift, og det ble stor aktivitet. Men eksportforbud for kis satte en stopper for drifta. I 1920 ble det eksportert 1000 kg til Göteborg, men dermed ble drifta nedlagt igjen, og denne gangen for godt.

Da drifta pågikk var det boring med håndholdt bor og feisel, sprenging med krutt, og hestetransport ned til Kvål stasjon, så det rant nok mange svettedråper fra folk og dyr i den mest intense perioden for vel hundre år siden.

Det ble lagt store planer som blant annet gikk ut på å bygge en taubane ned til Kvål, og den skulle gå uten tilførsel av energi, kisen gikk nedover av tyngdekrafta, og drev tomvaggene opp igjen, men drifta tok slutt, og bare sporene er tilbake.

Da turen nærmet seg slutten, var det kaffepause ved Bøhle sin hytte. Den er nok ikke i nærheten av Røkke-hytta på Oppdal i pomp og prakt, men så ut til å være betydelig mer koselig å komme til. Her fortalte også Bøhle om sitt eget forsøk på tjurrubrenning, og sendte stolt rundt et glass med en skvett av egenprodusert vare som alle fikk lukte på!

På det øverste bildet ser vi Erling Bøhle ved en av gruvegangene. Fremst i flokken står to generasjoner Klungen, Jan Petter og Martin.

I midten: Ned fra slagghaugene har svovel og andre tungmetaller tatt knekken på vegetasjonen gjennom hundre år.

Erling Bøhle formidlet sin historiske viten om gruver, miler og andre hendelser fra sitt eget nærområde i Vassfjellet på en livaktig og interessant måte. På nederste bilde med kaffekoppen ved sin egen hytte sammen med Erik Tofte. Til høyre står Ragnhild Overbye, og bak står en svært dreven markatraver, Jostein Glesåen sammen med sin Edel.

Layout og design av Solveig: post@solveig.no. Bildet øverst til venstre på siden er av bautaen over Einar Tambarskjelve på Gimse, og bildet til høyre fra helleristningene på Foss.